Omtaler JPS 301, Konsert på Kleppe:


Lengselstoner fra storkjøkkenet på Kleppe
av Olav Egil Aune kultur@vl.no

Mens bare det beste studio er godt nok for de fleste, spiller Jon Faukstad og Per Sæmund Bjørkum inn plata si på storkjøkkenet på Kleppe i Vågå. Kanskje derfor lyden er så naturlig avrundet og deilig. Når lyd møter trestokker skjer det noe magisk, for alt jeg vet.

Vi er i felemesteren Hans W Brimis rike. Det var her omkring han spilte tonene sine inn i naturen, og naturen ga gjensvar. Det er også i denne tradisjonen at plata er blitt til. To av de fremste på området, akkordeonisten og trekkspilleren Jon Faukstad og Per Sæmund Bjørkum har rigget seg til på kjøkkenet på gamle Kleppe gård og spiller med en dåm som om vi var der. Musikken er det Brimi, Niels Ursin, Christian Olberg, Anders Sørensen, Oluf Melvold og Anders Viken som har signert. Den spiller seg under huden. Norddalsmusikken gjør det. Spedd med toner fra Jølster og andre steder der tonene har farge.

Lengsel og mysterium.
Hva er det med disse tonene som på en så merkelig måte får sjelen til å hvile? Hva er det som gjør at når en lei av alt og «mett av dage» kjenner det som et fornyelsens bad. Antagelig fordi de har med natur å gjøre. De er vokst opp av naturen, så å si. Rett ut av jorda.
Akkurat som eventyrene kan ha blitt til ved kampesteinene som skjulte mysterier – det var om å gjøre å vente der så en kunne komme i mellom når huldra eller trollene var på tur under, da kunne en avtvinge dem noe godt. Slik også med norddalsmusikken, som rommer så mye lengsel og mysterium, så mye ønske om å være nær naturen og det den skjuler.
Når Faukstad/Bjørkum spiller Brimis klassiker «Huldre nedpå kveen», skal den som har vært ved Tessvatnet der Brimi–setra ligger, ikke lukke øynene lenge før vierkratt og småbjørk gror i sinnet. Ja trenger en å ha vært der?
Deilig time.
Det er en deilig time med intelligent spill – følt og formidlet. Det er en fryd å følge Faukstad når han ikke kan dy seg og broderer tradisjonstonene over i tidens språk. Samtidig som det er umiskjennelig det det har vært og alltid vil være.



En levende, verdifull kulturarv
Tradisjonsmusikk med kontinental sving illustrerer folkets eget kulturuttrykk.

Av Bjørn Hovde, Groove.no, 13.02.2006

Det første som slår en ved denne utgivelsen er den usedvanlig delikate anretningen, unnskyld, innpakningen. Det tykke CD-coveret minner om en liten konfekteske med akvarell på lokket og selve plata er innfelt i en avansert type lomme som minner om platelokket på gamle reisegrammofoner. I tillegg følger et innlimt, stiftet hefte med korte opplysninger om musikken.
Hvis omslaget signaliserer noe om et kresent innhold her, har formgiverne truffet spikeren på hodet. Den flittig turnerende duo Jon Faukstad og Per Sæmund Bjørkum har samlet et stort utvalg tradisjonsmusikk og gruppert numrene tematisk. Dette gir en viss sammenheng i skiftene mellom hovedbolkene og gir oss innsyn i musikk tilknyttet Gudbrandsdalen gjennom fire århundre. For noviser innen tradisjonen kommer heftet, flott illustrert av Halvdan Ljøsne fra Vågå, til sin rett.
Åpningssporet og de halvt dusin neste er dansemusikk fra 1800-tallet. Det er en kontinental sving over disse komposisjonene som vitner om folkemusikkens evne til å ta opp og forme inntrykk utenfra. Det er glad musikk framført i et gnistrende klart lydbilde. Spor 5, Lyaren er en krans melodier satt sammen til et 8 1/2 minutts epos spunnet over slaget ved Kringen/Kringom i 1612. Dette ble endestasjon for det sagnomsuste Skottertoget, der den skotske offiseren Sinclair ledet rundt 300 leiesoldater over fjellet fra kysten og ned Gudbrandsdalen i retning grensa for å støtte svenskene. Gudbrandsdalsbøndene hogg ned hele gjengen, kalt til angrep av lurtonene til den navngjetne Prillarguri.
Suiten er bygd opp som en fortelling, fra den umiskjennelige sekkepipeklangen i starten til det endelige slaget som endte dystert for de (i hovedsak) ubevæpnede skottene. Komposisjonen er mektig, sammensatt og bevegende i sin enkle, rene skjønnhet.
Neste sekvens inneholder musikk folk flest vil nikke gjenkjennende til og umiddelbart identifisere som "folkemusikk", et knippe slåtter av og etter Hans W. Brimi. Denne kjente spellemannen har et stort navn i gammeldans-miljøet, framføringene her er i så måte framifrå eksempler på denne musikkens medrivende, kompakte melodiøsitet.
Brimi-settet er den mest umiddelbare tilgjengelige avdeling på Konsert På Kleppe, selvsagt fordi dette er musikk vi er mest vant til å høre. Platas åpningsspor kan virke mer fremmedartet fordi de i alt sitt rotnorske opphav har et mer fremmed, kontinentalt preg. Det samme gjelder melodibolken som etterfølger Brimi-slåttene, tre komposisjoner av Anders Viken fra Jølster. Disse har en melankolsk klangbunn som forteller en annen historie om det norske enn Brimis slåtter. Vaknande Vår er en naturlyrsik perle som starter i en mollstemt dvalestemning og munner ut som en menuett i mai. Heftet opplyser at Viken konstruerte et instrument som var en slags blanding av hardingefele og fiolin. Dette var for å utvide hardingfelas bruksområde, noe plata gir et godt bilde på i kontrastene mellom Vaknande Vårs lyriske patos, Felegaloppens lekende munterhet og det intrikate spillet på flotte Sommerkveld i Jølster.
Avslutningssporet er den 12 minutter lange Brursuite, en av de artigste påfunn jeg har hørt på plate på lenge. Her skildres et bryllup fra brurefølget er på vei til kirka, over vielse, feiring og avslutning. Mye fantastisk musikk, fra en brurmarsj fra Romerike til tyske og norske folketoner. I hvilken kontrast står ikke denne suiten til forestillingen om et strengt, lukket og pietistisk kristenliv på den norske bygda i gammel tid. Denne musikken illustrerer folkets eget kulturuttrykk rundt selve den offisielle vielseshandlingen kirken forestod. Dette er slikt sett vårt eget, nærmest en "motkultur". Det er dessuten levende, verdifull kulturarv vi må hegne om og verne. Faukstad og Bjørkums plate er et slikt verne- og formidlingsarbeid. Kan det gjøres bedre?



Brilliant frå Kleppe
Jon Faukstad og Per Sæmund Bjørkum
Konsert på Kleppe, jps records
Omtalt av Ketil Sandviken, Gudbrandsdølen Dagningen
Publisert: (22.12.2005)

Omslaget er illustrert av Halvdan Ljøsne frå Vågå, tidlegare professor og rektor ved Statens kunstakademi, og er eit aldri så lite klenodium i seg sjølv.
Det norske folk kan gå jula trygt i møte, i full forvissing om at vår eigen tradisjonsmusikk lever i beste velgåande. Det siste og beste eksempelet er debuten til jps records. Vi anar konturane av fornamna til utøvarane. Etter eit mangeårig samarbeid, har Jon Faukstad og Per Sæmund Bjørkum gjeve ut CD- en «Konsert på Kleppe».
Etter ei bølgje med eksperimentelt så det held, er to garva og godt skolerte utøvarar på rillene med botnsolid folkemusikk i svært så fin drakt og med eit omslag som kan vera litt av eit samleobjekt i seg sjølv: Eit måleri av tidlegare professor og rektor ved Statens Kunstakademi, Halvdan Ljøsne frå Vågå.
Båe underviser ved folkemusikklina på Norges musikkhøgskole, Faukstad er professor i trekkspel og Bjørkum er 1. amanuensis i fele og fiolinist i Oslo filharmoniske orkester. Professoren og amanuensisen har føtene trygt planta i moder jord. Faukstad er frå gard i nedre Heidal, kan sjå attende på ein mannsalder i samspel med legendariske Hans W. Brimi, og sjølv om han har budd det meste av livet på beste hovudstadsvestkant, er og blir han døl. Bjørkum har mor frå Vågå og far frå Sogn,men har budd heile livet i Bærum. Han talar likevel kav vagvær.
Storgardsmusikk og dølamusikk har stort sett levd i kvar sine miljø. Bjørkum og Faukstad har greidd å sameine dette. Programmet er sett saman av lengre bolkar med tematiske samanhengar, og får det heile til å høyrast svært så naturleg. Første del er dansemusikk frå 1800-talet, andre del ei vakker suite bygd på tradisjonsstoff frå Gudbrandsdalen, tredje del ein hyllest til Hans W. Brimi medslåttar av og etter han, fjerde del komposisjonar av Anders Viken frå Jølster og siste delen er ei musikalsk skildring av eit bryllaup. For eigen del set eg nok mest pris på dei siste, i alle fall for å lytte.

Her får utøvarane utnytta si klassiske skolering brilliant virtuost. Faukstad er med sin melodibas på akkordeon eit heilt orkester i seg sjølv.
Her er også mange runddansar. Valsane og galoppane går drivande godt, eg er litt meir i tvil om reinlender og masurka.
Her kan ein ane lite dansespeltrening på lokalet hos fiolinisten, det er ein tendens til overdreven synkopering og det gjev trefottakt. Uansett er dette ei plate som fortener å bli liggjande under mange juletre, faktisk årets folkemusikk-CD etter mi meining. Etter friske og revolusjonerande tramp frå Gåte, Draumir og Majorstuen, er det godt å kunne lene seg attover, vel vitande om at jorda enda snurrar rundt og at det framleis går an å ta seg ein svingom på nokonlunde normalt vis.